Bush vil bli husket som en pragmatisk idealist. En som trodde på en bedre og demokratisk verden, men som brukte feil midler for å oppnå det. Mange vil nok karakterisere han som lite intelligent, men det tror jeg ikke han er. Likevel har han en egen evne til stahet og svært begrensede evner til å innse at det politiske terrenget ikke alltid passer med det kartet han har laget på forhånd.

I forholdet til Cuba valgte han å videreføre en boikott-politikk som de siste femti årene har vist seg å ikke oppnå noe som helst. Og her oppnådde han heller ikke noe i sin presidentperiode. Midtøsten konflikten var like fastlåst som den har vært siden Israel ble stiftet, mye på grunn av USAs manglende vilje til å legge press på landet. Heller ikke her har Bush oppnådd noe som helst, i sitt fastlåste idealistiske spor. Bush er en mann som vil tro det samme i morgen som han gjør i dag, uansett hva som skjer i løpet av kvelden.

Så er det den farlige eksepsjonalismen.
Rett og slett troen på at USA er unntatt internasjonal lov og internasjonal opinion og ikke trenger resten av verden. Et slags arrogant moralsk hirarki hvor USA troner øverst. Amerikanske soldater kan ikke dømmes av andre lands domstoler, selv om de har begått kriminelle handlinger i andre land. Hvorfor? Jo, fordi ingen andre lands rettssytemer til å stole på, naturligvis. Nei, jeg vil nok ikke savne denne presidenten og hans tankegang. Jeg er klar for en ny. Og som president Bush selv sa det…

Bring it on!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi har større hus, men mindre familier;
Mer bekvemmeligheter, men mindre tid;
Vi har flere grader, men mindre fornuft;
Mer kunnskap, men mindre dømmekraft;
Flere eksperter, men flere problemer;
Vi har flere medisiner, men mindre helse;
Vi har vært helt til månen og tilbake;
Men har problemer med å krysse gata og hilse
den nye naboen velkommen.
Vi har bygget flere datamaskiner for å lagre mer informasjon,
og produsere flere kopier, men kommuniserer vi
mindre.
Vi har mye kvantitet, men lite kvalitet;
Dette er en tid med rask mat men treg fordøyelse;
En tid med høye menn men kort moral;
Høy profitt men grunne forhold,
Dette er en tid hvor det mye i vinduet,
Men lite i huset.

Hans hellighet den 14. Dalai Lama

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg elsket laptopen min. Den var knapt to måneder gammel. Skinnende sort og rød, akkurat passe stor og lynrask. Vi hadde planlagt fremtiden sammen. Jeg skulle fri, og jeg hadde programmert henne til å si ja. Men hun ble altså knust under forhjulet til en Mercedes i Israel. Jeg hadde mange fine bilder på den fra turen som jeg hadde gledet meg til å vise frem. Men dengang ei.

Siden sjåføren som hadde kjørt over den gikk sin vei for å bade uten nevneverdig forsøk på å ta ansvar, gikk jeg til billettluka på stranda og ba dem ringe politiet. Damen var hjelpsom, ringte politiet og vi ga dem registreringsnummeret på bilen. Så sto jeg på parkeringsplassen og ventet. Det var jo ingen grunn til å dele sorgen, så jeg sa at Tanea skulle gå ned å bade uten meg imens. Solen holdt på å gå ned, og når den gjør det blir det iskaldt i ørkenen.

Jeg vet ikke om Israel har de samme ressursproblemene som norsk politi, men noen politibil rakk aldri å komme. Sjåføren kom tilbake med en venn som snakket engelsk, og han påsto at det var han som kjørte.
Antageligvis av forsikringsgrunner. Vennen virket mer sympatisk, og ga meg foretningsmessig kontaktinfo på forsikringsselskapet. Jeg tok også navnet hans og nummeret på bilen. Nok bullshit.

Endelig kunne jeg gå å bade i Dødehavet.

Dødehavet ligger på det laveste stedet på jorda. Den er hele 420 meter under havet, og den salteste innsjøen i verden. Faktisk er en tredjedel av innholdet rent salt. Man flyter som en kork uten å anstrenge seg det minste. Det føltes rart – Hvis man ligger på brystet og svømmer så flyter kroppen opp bak deg slik at man får vondt i nakken av å heve hodet. Og gud forby at du får noe i munn!

Dødehavet var et vakkert skue. Solen gikk ned over åsene på den andre bredden. Det var Jordan vi så i horisonten. Vår taxisjåfør tourguide pappa hadde fulgt etter oss hele tiden, og satt å så på oss når vi badet.
Det irriterte meg. Ikke bare latet han som om han var misfornøyd med prisen vi var blitt enige om, men han fulgte etter oss uten å spørre hva vi skulle videre. Når jeg kom ut av dusjen sa jeg derfor rett til han – høftlig men bestemt – at vi var ferdig med hans tjenester. Etterhvert kom også Tanea og vi måtte komme oss videre til Jerico for natten. Jeg spurte damen i skranken hvordan vi skulle komme oss dit. "Taxi", sa hun uten å nøle.

Og hvem tror du står å venter på oss som den eneste taxien på parkeringsplassen? Vi måtte bare bite i det sure eplet og betale ytterligere 200 kr for å kjøre med vår plagsomme forfølger. Nå insisterte han på at vi skulle bli med hjem til ham i Betlehem (en god time unna, og i feil retning) og overnatte der. Dette var selvfølgelig en liten kulturkonflikt. Jeg, som antagelig de fleste nordmenn, ville synes det er rart å overnatte hjemme hos familien til en du nettopp har møtt. Vi takket derfor nei og han kjørte oss til et hotell i Jerico. Der sovnet jeg momentant. What a day.

Neste dag skjedde det noe rart. Jeg våknet, og plutselig var jeg 25 år gammel. Det har aldri skjedd før! Vi sto vi tidlig opp for å prøve å finne en buss til Jordan. Vi endte opp med å ta taxi igjen til nærmeste grenseovergang. Her viste det seg at vi bare kunne krysse dersom vi var palestinere. Nå var det altså vår tur til å bli forskjellsbehandlet. Neste grensekrysning? Jo, der måtte vi ha visum inn til Jordan. Det hadde vi ikke. Taxi i Israel er dyrt, og vi begynte å gå tom for penger. Vi måtte komme oss til den nordlige brua for å komme oss over grensen, og tok sjansen på å bruke våre siste shekels på det.

Det viste seg å være en god ide. Etter en time i en taxi (vi spleiset sammen med en annen fyr vi møtte på bussholdeplassen som ikke kunne et eneste ord på engelsk) kom vi frem. Jordandalen er fantastisk
vakker, grønn og frodig som den er med åser på hver side. Langs rensen var det mil etter mil med minefelt og høye gjerder – selv mellom Israel og Jordan som offisielt ikke er fiender lenger. Slik er det her i Midtøsten.

Vi kom oss til grenseovergangen, fikk tatt ut penger, vekslet dem, og møtte en hyggelig tysker som vi delte taxi med til Amman. Vi kjørte på en bro over den myeomspunnede Jordanelven, hellig for så mange og sentral for både historien og selve livet i området for tusenvis av år. Men synet skuffet… Det virket ikke som mer enn en bekk. Kanskje 20 meter bred? Syria, Jordan og Israel har alle forsynt seg av vannet. Ikke rart Dødehavet synker for hvert år.

Den glade tyskeren kunne fortelle at det var et uttrykk på tysk som heter "å krysse Jordanelven", ensbetydende med å dø. Vi var kanskje døde, men livet så jommen lyst ut fordet. Bilen klatret oppover den bratte fjellsiden med smale veier og fantastisk utsikt over det grønne landskapet. Det lå badet i sollys. Jeg savnet Norge.

Amman viste seg å være en forholdsvis vestlig og moderne by. Jeg kan ikke annet enn å beundre Jordanerne. Kongefamilien har klart å skape en oase av relativ politisk stabilitet midt i mellom krigerske Israel i vest, ustabile Irak i øst, autoritære Syria i nord og fanatiske Saudi-Arabia i sør.
Det er litt av et nabolag.

Dessverre fant jeg ikke så mye å se i Amman. Vi var bare der en dag, og jeg tilbragte en ganske kjedelig bursdag alene på hotellrommet. Neste dag skulle vi se Petra – byen som ble hogget ut i stein inne i fjellet og så glemt i tusenvis av år. Men dessverre er offentlig transport så dårlig i
Jordan at det bare går en buss om dagen fra Amman til Petra. Derfor bestemte vi oss for å dra hjem til Egypt igjen. Vi endte opp på en buss til Aqaba på Rødehavskysten. 

En utmattet pilgrim sover på et lasteplan i Aqaba, Jordan.

Sammen med en hel haug pilgrimmer som returnerte fra Saudi-Arabia tok vi båten fra Aqaba i Jordan til Nuweiba i Egypt. Ferjeturen tok omlag fire timer, og båten var stappfull av pilgrimmer. Ombord hersket det en slags unntakstilstand: Folk sto, satt og sov akkurat hvor de ville. Jeg omfavnet denne ideen fort, og sovnet liksågodt på gulvet i restauranten ombord. Det oppsto en noe komisk situasjon da jeg reiste meg etter en lang søvn på vegg til vegg-teppet og spurte kelneren om regningen.

To slitne og fornøyde backpackere er hjemme i Cairo igjen etter å ha dradd Midtøsten rundt.

Omsider var vi i Egypt igjen. Et land som jeg det siste halve året har kalt hjemmet mitt. Det var en fantastisk og spennende reise som jeg ville anbefale alle andre eventyrere å ta. Likevel er det slitsomt å backpacke. Mentalt slitsomt. Ofte aner man ikke hvor man er, hvor man skal eller hvordan man skal komme seg dit. Man avhengiger av andre menneskers godvilje, ærlighet og en lonely planet reisebok. Likevel er det deilig å ikke planlegge alt. Man ofrer komfort og trygghet og får full frihet.

Selam aleikum, al masr!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi sto altså parkert i ingenmannsland utenfor et israelsk checkpoint, mens jeg så sekken min forsvinne med en røyksky i horisonten. Jeg spurte de tre israelske soldatene foran meg, som ikke var det spor redd for meg lenger, om de kunne stanse bilen. De sa nei, i og med at bilen hadde kjørt igjennom. Er det ikke flere checkpoints på veien til Ramallah dere kan kontakte, spurte jeg. Bare et palestinsk, men de har vi ikke kontakt med, svarte unggutten foran meg.

De tre foran meg kunne neppe være eldre enn 18-19 år. Det var disse Lonely Planet advarte om å behandle med respekt: de var nervøse og bevæpnede tennåringer som gjerne skulle vært et annet sted. Til alt hell hadde palestinerne oppdaget sekken i bilen min og kom etter noen få minutter kjørende tilbake. Jeg følte meg rimelig flau da jeg hoppet inn i bilen på ny og fisket ut sekken min. Vi hadde strukket gjestfriheten deres ufrivillig lengere enn vi burde. Jeg takket dem etter alle kunstens regler på arabisk.

Vi gikk nå bort i svingen med all bagasjen vår og ble enige om å prøve å haike oss videre. Faktisk var det ikke så vanskelig å bli enige om det, i og med at vi faktisk ikke hadde noe valg. Vi slapp ikke inn i Ramallah denne veien, og vi var langt utenfor allfarvei. Tanea klarte å stanse et par biler, men ingen som kunne ta oss med lovlig videre. Etterhvert kom buss 170 tilbake — med samme sjåfør. Vi var i samme knipe som sist, og han var selvfølgelig like uvitende om Qualandia.

Denne gangen fikk vi hjelp av en israeler som snakket utmerket engelsk. Han satt å leste toraen og hadde på seg jødisk kippa (hatt). Han sa vi måtte ta en arabisk taxi for å komme inn i Ramallah. Dette var nok en liten episode som rafinerte mitt syn på livet. Jeg har alltid hatt en oppfatning av nybyggerne på vestbredden som spesielt fanatiske og fientlige, i det de klorer seg fast på okkupert land. Vel, her var altså en som var både hyggelig og hjelpsom med å hjelpe oss inn på det som, for han, var fiendens territorium.

Etter mye om og men fant vi en arabisk taxi som var villig til å ta oss inn i Ramallah — palestinernes hovedstad. Dessverre slulle jeg ønske jeg hadde mer å fortelle derifra, men sannheten er ikke alltid like spennende som man skulle ønske. Ramallah har ingen spesielle serverdigheter, og byen virket forholdsvis folketom. Butikkene var stengt pga. høytiden Eid Al Adha, og vi kjente ingen der, ei heller visste vi helt hvor vi ville. Det ble til at vi spiste middag på en bedre restaurant og gikk rundt å tok noen bilder. Vi var bare i Ramallah noen timer – vi ville til Betlehem før kvelden falt på.

En prest sitter i fødselsbasilikaen i Betlehem, hvor Jesus skal ha blitt født.

Men vi måtte videre i retning Jordan.
Dessverre er det lite offentlig transport på vestbredden. Stort sett den eneste måten å komme seg rundt på er med taxi. Og vi brukte over 700 kr på taxi neste dag, for å komme oss til Jerico. Da vi tok taxi fra Betlehem til Jerico begynte jeg etterhvert diskret å lete etter passet mitt. Det var ingen steder å finne. Da var det ingen annen utvei enn å fortelle den gode nyheten til Tanea, snu taxien og kjøre tilbake til Betlehem hvor jeg (heldigvis) hadde glemt det på hostelrommet. Taxisjåføren vår var plagsomt egenrådig. Han fortalte oss hvor vi skulle, og stanset ved huset sitt for å hente ting og foreslo hele tiden at vi skulle dra til dødehavet først. At det er kundene som bestemmer hvor taxien skal kjøre er tydeligvis et fremmed konsept for han.

Endelig kom vi altså til Dødehavet, og det begynte å nærme seg solnedgang. Vår taxisjåfør tourguide pappa hadde forlangt 400 shekels for turen, og jeg ga dem til han slik han hadde bedt om. Når vi kom frem hadde funnet på å be om mer. Det fant jeg meg ikke i, betalte og gikk ut av taxien. Mens jeg satte fra meg bagasjen på parkeringsplassen kom en Mercedes og rygget over sekken min. Laptopen ble knust. Israeleren gikk ut av bilen, påsto at det var min skyld og gikk for å bade.

Jeg var forbannet.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Ramallah?
- Yes. Can I have two tickets please?
- No, there’s no connection there.
- Why not?
- Well…. its Arabic.
- Yes, is that a problem?
- You must go to Jerusalem first.

Så bar det altså tilbake til Jerusalem først. Denne mangfoldige byen i fjellene, som ligger på grensen til det okkuperte vestbredden og resten av Israel. Byen har vært under Israelsk kontroll siden seksdagers-krigen i 1967. På busstasjonen i Jerusalem spurte jeg om en bussbillett til Qualandia check point, hvor det ifølge Lonely Planet skulle være mulig å komme inn i Ramallah.

Der hadde de aldri hørt om Qualandia. En liten mann med jødisk kuppa sa etterhvert – riktignok noe motvillig – at vi kunne ta buss 170 men etter det "var vi på egen hånd". Vi skulle snart erfare hva det skulle bety.

For bussjåføren hadde heller aldri hørt om Qualandia, og engelsken hans var heller rusten. Heldigvis satt det en slags bestemorfigur på første rad som snakket flytende, og hun ba bussjåføren si ifra til oss hvor vi skulle hoppe av.

Hvis du aldri har vært på vestbredden høres dette kanskje forvirrende ut. Hvordan kan en bussjåfør ikke ane hvordan man skal komme seg til en så stor by som Ramallah? Palestinernes hovedstad, hovedkvarter for selvstyremyndighetene og internasjonalt diplomati?

Svaret ligger selvfølgelig i at vestbredden er strengt segregert. Man har Palestinske områder og Israelske, man har Palestinske busser og taxier og Israelske busser og taxier. De kan ikke gå inn på hverandres områder uten videre. Og selv om de ferdes og lever i akkurat det samme området, så aner de ikke hvor hverandres holdeplasser og stoppesteder er. Det er rett og slett merkelig. Noen taxisjåfører har likevel tillatelse til å bevege seg inn på andres områder, men hvem som kunne dra hvor var et forvirrende puslespill.

Og så så vi den.
Muren, altså. En lang rekke grå betongkollosser som delte landskapet kategorisk. Israel på den ene siden og Israels okkuperte områder på den andre. På toppen av de lave åsene lå bosetninger – klynger med fine hus som sikkert hadde god utsikt. Jeg la merke til at ingen hadde lyst til å bo nede i dalene her i Palestina. Merkelig nok.

Etter rundt en times kjøring ba bussjåføren oss hoppe av, og pekte nedover veien mot et checkpoint. – Ramallah, sa han. Det var jo ikke til å misforstå. Vi måtte gå gjennom der.

Tanea og jeg plukket derfor med oss all bagasen vår (som forøvrig var mye) og ruslet nedover skråning mot de tre soldatene som sto der og var bevæpnet til tennene. Da vi var ca. 20 meter unna ropte de at vi skulle stoppe. Det gjorde vi. Jeg medgir at vi må ha vært et merkelig syn. En blond viking på to meter og en liten svart jente med afro. Begge nedlesset av bagger og vesker. To sjeler som tydeligvis ikke hadde forstått "back"-delen i "backpacking".

- This entrance is only for diplomats and businessmen, ropte israeleren. Are you diplomats?

Jeg måtte jo medgi at vi var turister og ikke diplomater. Etterhvert ble israeleren modigere, og kom nærmere. Han kunne vel utelukke at vi var selvmordsbombere – hvis vi da ikke var historiens mest komisk utseende selvmordsbombere.

Jeg spurte hvordan det gikk an å komme inn i Ramallah, og han sa vi måtte kjøre med en diplomatbil. Akkurat da kom det faktisk kjørende en diplomatbil med palestinere. De stanset og vi spurte høflig om vi fikk sitte i baksetet på den mens den passerte checkpointen. Etter at de forsto knipen vår, fikk vi hoppe inn. Dette var vårt første møte med den berømte palestinske gjestfriheten. Vi kjørte mot soldatene igjen, men ble bedt om å stanse en gang til. Reglene var visst slik at man bare fikk ta med èn person pluss familie.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vi startet sent torsdag kveld, med en syv timers lang busstur gjennom den egyptiske ørkenen midt på natta. Det var kaldt og relativt ubehag
elig. Busseter er definitivt ikke laget for folk som rager 1.93 cm over havet. Målet for turen? Taba på den israelske grensen.

Sammen med meg reiste Tanea, en amerikansk jente jeg ble kjent med en uke tidligere på en tur til den hvite ørkenen. Hun er en liberal jente fra Harlem i New York, med svart hud, bredt smil og en enda bredere afro. Hun har den fantastiske evnen til å slokne momentant når hun kjeder seg, men til gjengjeld er hun en eksplosjon av energi når hun er våken. 

Tanea sov på skulderen nesten hele veien. Når vi begynte nedstigningen fra Sinai- platået mot rødehavskysten kunne vi se soloppgangen, og Jordan i horisonten. Å forlate et land for å dra til neste her i Midtøsten er ikke akkurat som å forlate Norge og dra til Sverige. Begge sider har sine rutiner, og det tar noen timer. Egypterne har sitt saktegående byråkrati, og israelerne har sin overveldende sikkerhetsparanoia.
 
Flere av vennene mine ble utspurt av israelerne, på tilsynelatende latterlige emner. Hvorfor vil du studere drama? Hvorfor er ditt mellomnavn dette? Osv. Jeg ventet tålmodig på min tur – Jeg har ingenting å skjule. Men den kom aldri. Tydeligvis var ikke passet mitt interessant nok – jeg har bare besøkt "snille" land som USA, Tyrkia og Egypt. Ikke har jeg noe mellomnavn heller. Jeg ble bedt om å fortsette. Heldigvis var jeg smart nok til ikke å fortelle dem jeg ville dra til Vestbredden, så de lot meg inn uten videre ståhei.

Så, endelig var vi i Israel.

Det lovede land. Det hellige land. Landet som flyter av melk og honning. Et stykke land kjempet over i tusener av år, mellom jøder, palestinere, egypterne, assyrere, Babylonere, persere, romere, Ottomanere, briter og franskmenn. Mine egne forfedre, vikingene, tok med en hær på 6000 mann til Jerusalem. Vi tok bussen fra Eilat til Jerusalem, men jeg ser ingenting, bare en gloheit og tørr ørken, Og jeg begynner å lure: Er dette alt? Er det virkelig dette man har sloss om i tusenvis av år? Det er jo ingenting der ute!
 
Jeg trodde ikke naboland kunne være så forskjellige. På mange måter er Israel og Egypt som dag og natt. Araberne har åpnet sine hjerter og sine hjem for meg, og hilser meg med sin varmeste gjestfrihet – men de har aldri behandlet meg som en av dem. De kan alle se med ett halvt øye at jeg er utlending, og selv når jeg snakker litt arabisk til dem, så insisterer de på å svare på engelsk. Jødene derimot trodde umiddelbart at jeg var en av dem – og snakket hebraisk til meg med en gang. Jeg har lenge trodd jeg var den hviteste mannen i Midtøsten. Nå tror jeg det kan være flere av oss.
 
For å være ærlig, å komme til Israel var litt som å komme hjem. Den manglende oppmerksomhet jeg tiltrakk meg minnet meg på at jeg er bare en gjennomsnittlig Joe og en generell hvermannsen. Rene, feide, og vedlikeholdte gater vitnet om den israelske effektiviteten. Israel, mon ami, er et stykke Europa omgitt av Midtøsten. Et land med høyteknologiske forbruk, trafikkregler og mathygenie. I Jerusalem eller Tel Aviv, vil taxisjåføren Schlomo umiddelbart be deg om å ta på deg setebeltet. I cairo vil ikke taxisjåføren Mohammed bry seg for fem øre. 
 
Jerusalem var mindre enn jeg forventet. Frem til for ca. 100 år siden, var den bare noen få kvadratkilometer stor faktisk. Tempelhøyden, Al Aqsa-moskéen og Golgatha, der Jesus ble korsfestet, var det bare et kamelspytt unna hverandre. (Som en integrert utlending har jeg har nå adoptert lokale måleredskaper). I størrelse, får Cairo Jerusalem til å se ut som en vits. Men det den mangler i størrelse tar den igjen i sjarm: den gamle byen er ikke noe annet enn lange, trange gater fylt med små butikker selge alt og ingenting. Gatene er gamle og rene, og fremfor alt, velsignet bilfrie.
 
Byen er full av soldater og politi, som patruljerer med maskinpistoler. Nesten mer enn i Cairo. I Israel må alle i militæret, også jentene. Jeg så mange jenter i uniform, som neppe kunne være mer enn 17 eller 18 år, og de bar maskingeværene sine rundt som om det var damevesker. Hvem skulle trodd Israel voktes av en jentehær?

Etter to dager med sightseeing og undring i Jerusalem bestemte vi oss for å dra til Tel Aviv. Til tross for at den bare er 45 minutter unna, er Tel Aviv ingenting som Jerusalem. Den er ny, moderne, liberal og sekulær på samme tid. Det har ingen høytidelig religiøs aura sånn som Jerusalem har. Jeg nøt en lang tur langs middelhavsstranda alene. Tanea var av for å besøke sin venn fra USA. Men snart skulle idyllen brytes og turen bli mer uforutsigbar, da vi beveget oss inn på den okkuperte vestbredden.

Fortsettelse følger…

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Iblant er livet så absurd at det er vanskelig å begripe. På lørdag satt jeg bak på en jeep og suste gjennom ørkenen i nord-afrika med en hvit røde kors t-skjorte på meg. Ved siden av meg satt den tidligere talsmannen for Taliban og hørte på Dovregubbens hall på Ipod’en min. Jeg tror gudene kødder med oss.

For dere som ikke kjenner meg – la oss ta et par skritt tilbake. Jeg er 24 år gammel og bor og studerer i Cairo, Egypt. Det amerikanske universitet jeg går på arrangerer forskjellige turer med jevne mellomrom. Denne helgen dro vi til den hvite ørkenen – et øde sted i Sahara, halvveis til Libya med store hvite kalksteinsformasjoner i forskjellige former. Dette er litt av et syn, og det blir heller ikke dårligere når solen går ned over horisonten og etterlater en fantastisk klar stjernehimmel.

Første natten overnattet vi i Bahrir Oasis. En oase er akkurat slik du forestiller deg den – en skog av frodige palmetrær omgitt av karrig og glohet ørken. Byen som ligger i denne oasen er et kapittel for seg selv. Som ellers på landsbyda i Egypt er det fattigdom, skitt, trange bakgater og hus som mer ligner på ruiner enn noe annet. Barna løper rundt meg og ber om penger og å bli tatt bilde av. Utenfor de nedslitte husene her og der står blankpussede harley motorsykler. De er selve manifestasjonen på klasseforskjellene – noen tjener på turismen. Andre gjør ikke det.

Her er det nok av plass til å huse en større befolkning. Og det har den nok gjort. Dette området har en historie: det var viktig i Romertiden når området produserte vin. Etter at romerne dro sin vei falt området til kaos og stridigheter mellom de forskjellige stammene. Produksjonen sank og området skle igjen inn i historiens bakevje.

Ved middagsbordet på dette merkelige stedet, over et måltid kylling og ris møtte jeg en interessant karakter. Vår middagspartner viste seg å være fra Afghanistan – den eneste studenten på AUC fra Afghanistan sa han. Jeg skjønte fort at dette ikke var en gjennomsnittsstudent. Han virket usedvanlig begavet og snakket fire språk. Pashtun, farsi, engelsk og urdu. I tillegg lærte han seg arabisk. Vi diskuterte Afghanistan, problemene i landet såvel som løsninger. Han var også nysgjerrig på Norge og norges bidrag dit.

Senere fikk jeg vite at han var ingen ringere enn Sayed Rahmatullah Hashemi, tidligere talsmann for Taliban. (http://en.wikipedia.org/wiki/Sayed_Rahmatullah_Hashemi) Han hadde reist verden rundt og forsvart dette regimet, vært på CNN og snakket med USAs utenriksminister Condolezza Rice. Han var tilstede da Peter Arnett intervjuet Osama Bin Laden. Senere har han studert i USA, ved Yale University, og nå er han altså her, på American University in Cairo.

Vi satt altså ved siden av hverandre på jeepen og suste igjennom Sahara. Han spurte om Norge og jeg spurte om Afghanistan. Det gikk i politikk, klima, dyreliv, sport og eksport. Han sugde til seg kunnskap og virket umettelig. Hvordan kunne han forsvare Taliban? De er de eneste med moralsk ryggrad i Afghanistan, sa han. De er ikke korrupte, de er samlende og de er imot opiumsdyrkingen.

Men han forsvarte ikke de massive menneskerettighetsbruddene Taliban har stått bak. Tidligere har jeg tatt et kraftig oppgjør med Norges dobbeltmoralistiske utenrikspolitikk i Dagbladet. (http://www.dagbladet.no/kultur/2008/04/26/533699.html)  Han forsto godt hva jeg mente. Han har uten tvil forandret seg, og verden har gitt han en ny sjanse. Av alle steder fikk jeg altså vite dette under en diskusjon under Saharas stjernehimmel, ved et lysende leirbål og med beduinsang i bakgrunnen.

Jeg tror gudene kødder med oss.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

If there’s one undeniable fact of life, one common denominator of agreement among historians and scholars alike, it is that empires rise, prosper, decline and fall in due order. For each it is only a question of how – and indeed, when.

Unfortunately this is about as far as scholarly agreement extends. When did the Roman empire start to decline? When were the Romans no longer able to carry the burdens, the glory and the duties of an empire, which the five good emperors passed to their sons? Some say under emperor Commodus. Some say Marcus Aurelius. Sic transit gloria mundi.

Granted, America does not fit the text book definition of an empire. It has no concentration of power in the form of one person alone, such as an emperor. It has no formal colonies – all the countries America has invaded it has left after installing its own system of government. However, its quasi influence on the world through the force of globalization cannot be denied by anyone. "America," A british historian once said, "is an empire in every sense but one. And that is it does not recognise itself as one."

The Decline and Fall of the American empire is the name of a lecture frequently given by the Norwegian professor Johan Galtung. He has given the US less than 20 years as a dominant power on the world stage, shortening it by five years when president Bush was elected. During the 1970s, Galtung successfully predicted the downfall of the Soviet Union in 1990 with a precision of less than a year. (By comparison, the CIA was unable to predict that the Berlin wall was coming down before bricks started raining from the sky).

Sceptical voices call Galtung anti-american, but this is a misunderstand- ing. He lives in the US and enjoys the American culture and the American people, who, he says, are close to his heart. But he disdains the American empire – its worldly ambitions of hegemonic rule and its belief in international judicial exceptionalism. Therefore, perhaps with a tea spoon of wishful thinking, he predicts its fall.

The American empire in its last throes will be a fascist dictatorship, according to Galtung. The patriot act was his example of this. I agree that the Bush regime exhibited many of the main tenets of fascism: powerful and continuing nationalism; identification of enemies/scapegoats as a unifying cause; supremacy of the military; religion and government are intertwined; corporate Power is protected; labor power is suppressed; macho ideals; disdain for intellectuals and the arts; rampant cronyism and corruption; fraudulent elections, etc.

Bush’ rule for the last 8 years have also resulted in an increasing isolation from the rest of the world, an unproportionate belief in unilateralism in international affairs, an overestimated belief in international moral support and a growing deficit as a result of a never-ending war. America has been doing exactly what Al Qaeda wants it to: spend enormous sums of money fighting shadows, implementing expendsive security measures that one day will bankrupt even the US.

And then something happens. On tuesday, Barrack Obama was elected the 44th president of America. The obvious question which begs our attention in this day and our age is, will Obama change the direction America is heading and escape decline further?

Has the decline and fall of the American empire, in Galtungs vision, been postponed? And if America will not continue to dominate the 21st century, then who will?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg må innrømme det. Jeg er en av de bortskjemte menneskene som sover som en stein om natta. Jeg våkner alltid etter en lang natts uavbrutt søvn uten drømmer jeg kan huske. Mareritt har jeg ikke hatt siden jeg var liten. Antageligvis er det fordi jeg har det bra med meg selv – ikke dårlig samvittighet, ingen voldelig eller skremmende oppvekst. Tryggheten kommer innenifra, og jeg sover godt selv her, over 3000 kilometer hjemmefra.

Men en venninne av meg har ikke denne luksusen.
Gjennom hele oppveksten sin ble hun systematisk mobbet og trakasert. Faktisk så langt tilbake hun kan huske. Hver dag var et helvete, og det kulminerte etterhvert i flere selvmordsforsøk. Som om ikke det var nok, har hun nå fått beskjed av legen at hun har mindre enn ett år igjen å
leve. Nyrekreften vil før eller siden ta henne.

Hver natt frem til nå har hun hatt voldsomme mareritt. Hun drømmer at hun løper igjennom en mørk skog med lange skygger. Noen jager henne og en stemme sier at det ikke er vits i å løpe lenger. Det etterfulges gjerne av sterke hallusinasjoner om mennesker uten ansikter i rommet hennes og fugler på innsiden av vinduene. Alt er i konstant forandring: hun løper på gress, i snø, og på steiner. Tidene forandrer seg fra skumring til dag til soloppgang. Når hun våkner er hun livredd og det tar ofte lang tid før angsten slipper tak i henne.

Dagsformen er avhengig av nattesøvnen, og selv om man ikke kan se det på henne sliter det henne ned å ikke kunne sove i fred om natta. Jeg skjønte at dette gradvis ville ødelegge henne, så jeg bestemte meg for å gjøre det jeg kunne for å hjelpe denne stakkars jenta. Natten skulle gjenerobres.

Jeg foreslo en metode jeg bare har lest om, og som jeg ikke har egen kjennskap til. Den heter Lucid Dreaming (Våkne drømmer). Det er en metode som lar deg skjønne når du drømmer og når du er våken. Når det går opp for deg at du drømmer, kan du kontrollere drømmene dine akkurat som du selv vil, og bare din egen fantasi setter begrensninger. Med andre ord har du 150% frihet.

Fremgangsmåten er å sjekke om du drømmer flere ganger om dagen. Du kan f.eks. sette mobilen til å ringe en gang i timen. Når den ringer, ser du på klokka på armen. Deretter ser du bort et øyeblikk, og så tilbake på klokka igjen. Dersom klokka viser det samme første og andre gang, ja
da er du våken. Hvis viserne beveger seg fort rundt, og er i konstant endring, da drømmer du.

Hvis denne virkelighetssjekken gjentas mange ganger om dagen vil du etterhvert automatisk gjøre det i drømmene dine og. I det øyeblikket du innser at du drømmer, ufarliggjøres drømmen og du bestemmer handlingen selv. I går gjorde hun dette hele dagen. Hver time sjekket hun om hun drømte, og gjentok for seg selv at var hun, og bare hun, som bestemte handlingen i drømmene sine. Dette gjentok hun totalt 16
ganger på en dag. Og gjett om det fungerte! I natt hadde hun sin første positive drøm på lenge.

…And it just makes my day.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende