Tross mine beskjedne 24 år føler jeg at jeg har opplevd mye. Jeg har sovet i snøhule på hardangervidda med en colombianer, jeg har gått på glødende kull, jeg har gamblet i Las Vegas og sett soloppgangen i Grand Canyon. Jeg har vært på coctailparty i FN. Jeg har svømt i Middelhavet og dykket i Rødehavet. Jeg ar sett jøder og muslimer danse sammen. Gjennom årene har jobbet blant diplomater, kriminelle og turister. Jeg har sett både ustyrtelig rikdom og hjerteskjærende fattigdom.
Men det som kanskje gjør mest inntrykk på meg er de interessante menneskene jeg møter, og har møtt. Saddam Husseins advokat, tidligere generalsekretær i FN, Boutros-Boutros Gali, fredsprisvinner Sherin Ebadi og en håndfull norske ministere. Ikke minst har jeg hatt det privilegium å lede 30 av byens skarpeste og mest engasjerte mennesker i Oslo Røde Kors.
"Flytende fordommer er blekket historien er skrevet med" sa Mark Twain. På tross av dette, eller kanskje på grunn av dette, er tidsvitner noe av det mest spennende jeg vet om. De som var der da verdens historie tok nok et krumspring. De som var der da Berlinermuren falt, tvillingtårnene raste eller hadde et ufrivillig opphold i Hitlers konsentrasjonsleirer. Når jeg møter sånne gir jeg dem min udelte oppmerksomhet og stiller uendelig med spørsmål.
Dette semesteret har jeg en slik interessant lærer. En tidligere general som sloss i krigen mot Israel i 1974. Jeg mister alle begreper om tid når jeg hører han fortelle om Saddats krigsplaner, om det hemmelige etteretningsspillet på forhånd, alliansen med Syria, og om dagen det egyptiske infanteriet krysset Suezkanalen og angrep inn i Israel.
Jeg husker godt da han sa med den største selvfølgelighet at, "Selvfølgelig startet vi krigen." Angrepskrig er ikke et ord som klinger spesielt politisk korrekt på norsk, og det minner bare om hvor subjektivt alt er her i Midtøsten. Det handler ikke om prinsipper, men om din side eller min. Så enkelt g så komplisert kan det være.
Så selvfølgelig startet de krigen.