I går kom nyheten mange hadde ventet på, og som enda flere gjespet av.
Jeg fant den på VG Nett, under saker om Saera Khans telefonregning, bonderomantikk og hvem som spiller fotball denne helgen. Den viktigste nyheten i det viktigste temaet på jorden: Fred. Martti Ahtisaari har
vunnet fredsprisen 2008.
Hvis du har 90 år å leve på jorden, og du kunne velge å gjøre noe for å gjøre verden til et bedre sted – til å jobbe for en sak som var større enn deg selv – da er få ting mer meningsfullt og givende enn å skape fred. Dette er de virkelige heltene. De som jobber bak kulissene med stille diplomati for å oppnå det så mange av oss tar for gitt, og for å få slutt på noe av det mest destruktive og katastrofale mennesker kan gjøre mot hverandre. Vi takker dem ved å hedre èn av dem èn dag i året.
Fredsarbeid betyr ikke arbeid for fred for enhver pris. Dette er en misforståelse – vi kan ikke og skal ikke akseptere folkemord, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Av og til er derfor krig et nødvendig onde, men det er alltid et onde. Likefullt som vi må avskaffe krig må vi forstå og avskaffe årsakene til dem. På den måten kan vi skape en stabil og rettferdig verden – og ikke bare fred i vår
tid, men fred i all tid.
Disse som har løftet blikket fra sin egen navle og arbeider for det edleste av alle motiver, for det minst egoistiske av alle saker, kan etter sin korte tid her på jorden se tilbake på et rikt liv. Og når noen spør hva deres yrker var, kan de uten å blunke svare med ubestridt grad av stolthet "Jeg var i
fredens tjeneste."
Jeg gratulerer Ahtisaari og støtter ham, men fremfor alt støtter jeg saken.