Det er stort og smått man opplever når man reiser som gjør inntrykk på en. Her om dagen kom jeg til at det å ta taxi er så annerledes i Cairo enn i Oslo at det kvalifiserer til et lite logginnlegg.
For det første må jeg slå fast dimensjonene på denne byen. Den er ganske enkelt enorm – den største byen i Midtøsten og den nest største i Afrika. Det er ikke snakk om at man kan tusle fra den ene siden
til den andre akkurat. Her trengs det motorisert transport. Men vi kan også slå fast at det ikke er noe om helst problem. Hvor enn du er i byen, og når en du vil, så kan du gå ut i gata og du vil garantert finne en taxi innen to minutter. Som regel er det ikke snakk om mer enn 30 sekunder. Jeg mistenker at ca. annenhver bil i Cairo er en taxi, men muligens er det mer! Det er som regel snakk om et gammelt vrak av en Saahen, en tyrkisk bil.
Hvis du er to meter høy med blondt hår og sånn passelig pent kledd vil taxisjåføren garantert forlange mer av deg enn av en egyptier. Så for meg lønner det seg aldri å forhandle pris på forhånd, men bare si hvor jeg skal og så betale en passelig pris i det jeg går ut av taxien. Dette er jo alltid en balansegang – man vil ikke være gjerrig samtidig som man ikke vil betale alt for mye som en dum turist heller. Ca. 20 kroner for en halvtimes tur i taxi er en fair pris.
Som regel kan man prute ned prisen hvis man insisterer på å avtale på forhånd. Men, det er ett unntak: taxi fra flyplassen er svindyrt (etter lokale standarder), og man må betale ca. 75 kr fra turen fra flyplassen inn til byen. Her er det umulig å prute, for ifølge logikken så har man råd til å betale litt for taxi hvis man har råd til å fly. Og det finnes jo tross alt ikke noe alternativ til taxi.
Cairos infrastruktur er bygget for å håndtere en halv million biler. Med en jevnt voksende økonomi de siste årene har bilparken vokst til over det firedobbelte av det – ca. 2 millioner biler. Veiene er derfor stappfulle, og kjøringen blir tilsvarende kreativ. En taxisjåfør vil enkelt manøvrere inn i de minste lommer som du ikke visste eksisterte engang – og passere både andre biler og fotgjengere med et minimum av klaring og et maksimum av fart. En kamerat av meg kalte det "nintendokjøring".
Trafikksikkerheten er en tragedie i seg selv. Her kan du bare glemme airbags, stålbjelker og nakkestøtte . Dersom du prøver å ta på deg beltet vinker sjåføren det som regel vekk med "thi’s Okey, thi’s okey, no problem, no problem." Kanskje de tar det som en fornærmelse av deres kjøreegenskaper at du vil ha et minimum av sikkerhet.
Et annen ting verdt å merke seg er at ingen kjenner hele byen. Hvis du gir taxisjåføren en addresse og sier "kjør meg dit" så kjører han først til riktig kant av byen, og så spør han seg frem for deg hele veien til døra. Han spør gjerne 10 ukjente personer på veien om det trengs. Alle ti vil svare at, joa, det er jo like borti her. Ta litt til høyre og så til venstre og så spør du noen andre. Ingen vil noen sinne innrømme at de ganske enkelt ikke vet hvor det er.
En AUC-student skal ha utforsket dette spennende aspektet ved arabisk kultur: ikke mist ansikt. Han gikk rundt i Cairo sentrum og spurte om veien til den Egyptiske ambassaden. (Egypt har ikke ambassade i Egypt, men det er det jo ingen som vil innrømme at de ikke vet). Han ble vinket videre av politimenn og fotjengere en god stund. "thi’s Okey, thi’s okey, no problem, no problem."
Beklager dette lange innlegget. I dag hadde jeg dessverre ikke tid til å skrive kortere. Så får jeg konsentrere meg om å overleve neste taxitur.