Dette innlegget skal jeg skrive på norsk. Mitt kjære morsmål som jeg dessverre har forsømt i det siste.Midtøsten er ikke favorittstedet for norske studenter i utlandet. Egentlig litt rart, med tanke på den vennlige kulturen, de lave prisene, og alt man får oppleve.

Den amerikanske skolen jeg går på er egentlig forbausende lik norske universiteter når det gjelder undervisningen. Mye av pensummet er det samme, og undervisningsmetodene er klasseromsdiskusjon som på masternivå ellers. Men endelig, endelig har skolen begynt for alvor.

Jeg har gått rundt å ventet i to-tre uker på at fagene skulle begynne, jeg skulle få pensum og hjerne og samvittighet min skulle tilfredsstilles. Det er stor overgang å komme fra travle og spennende dager i Oslo til et liv i afrikansk tempo. Det er ikke en lett overgang fra en Kolbotn-gutt med ADHD i sjette potens. Det forklarer vel kanskje hvorfor jeg skriver lange reisebrev og er sulten på nyheter hjemmeifra.

Det amerikanske universitetet i Cairo er nå inne i en historisk prosess. Helt siden grunnleggelsen i 1919 har skolen vært i sentrum av Cairo. Midt i hjertet av det egyptiske samfunnet. Nå har man vokst og ønsker seg nye bygninger og mer plass. Derfor bestemte man seg for 10 år siden for å bygge en ny campus. For å få mer plass og billig tomt kjøpte man derfor et stort landområde i ørkenen utenfor Cairo – en god time unna. I disse dager flytter skolen til den nye campusen, kjent som New Cairo.

Den er over en kvadratkilometer stor, topp moderne og trygt plassert i ingenmannsland med Sahara som nærmeste nabo. Den er ikke lenger en fjern luftspeiling, men en realitet. De fleste instituttene har nå flyttet hit, men likevel er strøm på kontorene, telefonlinjer og internett en mangelvare. Alt har blitt bygget på African time. Holdningen ser ut til å være "Ting blir ferdig når de blir ferdige, ins’allah". Likevel er jeg usikker på om flyttingen vil være bra for Egypt på lang sikt. AUC er det beste
universitetet i Midtøsten, men i de senere årene har det beveget seg bort fra det egyptiske samfunnet.

Man får høre fra taxi-sjåføren eller venner utenfor skolen at man lever i en annen verden, en utenfor  den egyptiske virkeligheten. Alibiet har vært de vi har møtt på vei fra en skolebygning til den andre i Cairo sentrum – fra den lille gutten som sover på gata til den hjemløse dama som bor på en sofa utenfor det samfunnsvitenskaplige fakultet.

Med flyttingen velger nå AUC en selvvalgt isolasjon. Når demonstranter marsjerer ned Tahrir square sitter vi i den nye bibliotekshagen 6 mil unna. Når økonomien blir verre og folk står i kø for å få subsidiert brød, spiser vi sushi i de nye restaurantene på campus. Vil vi leve i Egypt, eller vår egen lille boble? Jeg er skeptisk.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende